Lysbiller (Lampyridae), også kalt ildfluer eller sankthansormer, er en gruppe av biller. Disse insektene har fått sitt navn ettersom de er istand til å frambringe lys.
(Sakset skamløst fra Wikipedia)
'Cause I'd get a thousand hugs
From ten thousand lightning bugs
As they tried to teach me how to dance
Første gang jeg så en ildflue var jeg seksten år, på den første store reisen ut i verden. Før den tid hadde hver eneste sommer bestått av baksete på en varm Mazda, tam cola, kjøpeboller og søskenkrangling rundt på de Norske veier. Men denne sommeren ble Mazdaen byttet ut med en Boeing som parkerte oss i Newark, New Jersey, hvor noen gamle slektninger av min mor plukket oss opp.
Det var en damp, varm sommerdag, bilen hadde aircondition og veien hadde åtte felt. Da vi ankom deres lille forstadshus med pent trimmet hage og hekk var det allerede blitt kveld. Ute i hagen satt det ildfluer og blinket. Jeg forsøkte å fange dem med varsomme hender og George, faren i huset, bemerket sarkastisk: "Are they too fast for you?". De små insektene lyste opp håndflatene mine med det pulserende lyset, tenk at noe så lite kunne være så underlig. Jeg følte meg uendelig langt hjemmefra, og det var en fantastisk følelse.
Siden har jeg møtt dem i forskjellige deler av verden; blant myggen langs elvebredden i Vang Vien, den engelske hage i Munchen, ved skumringstid i sør-amerika og afrika. (Men fremdeles har jeg ikke møtt de norske sankthansormene, som er litt pinlig).
I Kamerun fortalte min fostermor Sophie om at om du var ute og gikk i jungelen på natten (som vi ofte var), og en ildflue kom rett mot deg, var det et tegn på fare og du måtte forlate stien. Det var en gammel tradisjon fra den tiden det var uro og krig mellom stammene, og ildfluene var beskyttende. I det svarteste mørket var det lett å tro på. Det er noe fredelig, nesten melodiøst, over de små glimtene av lys.
Jeg setter pris på at noen gir meg selskap i mørket, og for meg symboliserer disse billene frihet og ett stikk av eventyrlyst, gjennom å være akkurat hva de er:
Et blaff av lys i natten.
Det eneste jeg føler er at på en eller annen måte føler jeg at jeg nærmer meg en konklusjon. En ende på noe - eller kanskje en begynnelse på noe nytt. Hva det er vet jeg ikke. Samtidig vet jeg ikke helt om det er en reell antagelse eller det er årstiden som gjør det. Døde blader danser i vinden, mørketiden er godt i gang og vinteren er på døren. Jeg har aldri frosset så mye som jeg har gjort i år; før kunne jeg gå i t-skjorte vinteren gjennom. I år kom varmeovnen på i august. 
