Vinterdans

Årstider er en villedende ting. Den ene dagen er det varme vinder og opphold, den andre regn og storm, og tredje er det sol og frost på bakken. Det passer egentlig godt mitt eget humør: jeg er ikke helt sikker på hva sinnstiltand jeg er i. Er jeg fornøyd fordi livet går framover eller misfornøyd for at tiden står stille? Jeg vet rett og slett ikke.



Det eneste jeg føler er at på en eller annen måte føler jeg at jeg nærmer meg en konklusjon. En ende på noe - eller kanskje en begynnelse på noe nytt. Hva det er vet jeg ikke. Samtidig vet jeg ikke helt om det er en reell antagelse eller det er årstiden som gjør det. Døde blader danser i vinden, mørketiden er godt i gang og vinteren er på døren. Jeg har aldri frosset så mye som jeg har gjort i år; før kunne jeg gå i t-skjorte vinteren gjennom. I år kom varmeovnen på i august.



Når jeg nevner det så føler jeg meg som en gammel dame som klager over at alt var mye bedre før - selv om det er en nokså heftig overdrivelse. Jeg snakket med en venninne tidliger i dag, og vi var begge enige om at vi følte oss eldre da vi var i tenårene enn nå som vi snart runder tretti - men at vi kanskje hadde blitt litt klokere. Og det er i alle fall noe.